Maya Gulbrandsen (56) er sliten etter fire års strid om millionarv og slektskap etter at moren hennes døde i 2005. Maya hadde en nemlig en bror, som nå er død, som midt på 1970-tallet ble tilkjent farskap til en gutt han selv nektet å være faren til. Men broren, nedslitt og i psykisk ubalanse, påklaget ikke vedtaket. Farskapet ble dermed stående.
– Min bror nektet for å være far til barnet, og da vi senere heller aldri så noe til denne sønnen – han har aldri hatt noen kontakt med familien – tenkte vi ikke mer på det. Selv ikke da broren min døde i 2000, dukket det opp noen sønn. Og det sto heller ingen sønn oppført i skifteattesten etter ham, sier Maya.
Sjokk
Men da Mayas mor døde fem år senere, dukket han opp som sønnesønn i skifteattesten.
– Vi fikk sjokk. Jeg sa til min søster og halvbror at hvis han er i slekt med oss, så skal han ha sin rettmessige arv. Men vi ønsket å ta en DNA-test for å bevise slektskapet, og det gikk han med på. Testen viste at han ikke er i slekt med oss, men likevel arver han vår mor.
Mayas søster avga DNA-test nummer to. Også den var negativ. «Resultatet av DNA-analysen taler med så stor vekt mot at en helbror av (søstrenes navn) skulle være far til (den juridiske sønnens navn) at en slik relasjon er å anse som utelukket», skriver Rettsmedisinsk institutt.
– Så lenge to DNA-tester viser at det ikke er slektskap, mener vi at han ikke kan arve noe. Hadde hun visst at denne sønnesønnen eksisterte, så hadde hun helt sikkert skrevet testamente, noe hun ikke gjorde. Vi gikk derfor til rettssak og var sikre på å vinne frem. Man tror jo at jusen er der for å beskytte deg, sier Maya.
Betalte ut
Så sikre på å vinne frem med to entydige DNA-tester var de at advokaten de hadde rådført seg med, utbetalte arven fordelt på de tre søsknene. Maya, søsteren og halvbroren fikk nærmere 1,9 millioner kroner hver.
Hadde han vært i slekt, skulle han selvsagt hatt sin del av arven. Dette går på min identitet løs. Det har vært en Kafka-prosess.
Maya Gulbrandsen
Men så tapte Maya og søsknene saken både i Oslo byfogdembete og i lagmannsretten. Og Høyesteretts ankeutvalg har avvist å behandle saken. Arveloven henviser nemlig til barneloven, der det heter at det kun er mor, far og barn som kan prøve et farskap. Andre arvinger har ingen slike rettigheter, og så lenge man i juridisk forstand er sønn etter en av farmorens livsarvinger, og dermed selv er livsarving, så har man også rett til arv på lik linje med de andre livsarvingene.
Belastende
Maya og søsknene ble dømt til å dele arven på 5,6 millioner kroner med sin avdøde brors juridiske sønn. I tillegg må de betale saksomkostningene etter rettssakene.
– Jeg har betalt min del av dette – 500.000 kroner av arven og nærmere 500.000 i saksomkostninger. Jeg har belånt huset for å få det til, men jeg orket ikke vente lenger. Jeg betalte tilbake for å få et liv. Det har vært veldig belastende å leve med dette. Ikke bare farskapet og at jeg har fått en juridisk nevø som overhodet ikke er i slekt, og som kan arve meg også. Men også på grunn av en løgn om farskap, som blir belønnet fordi barnet skal vernes, uansett sannhetsgehalt. Det går på min identitet løs. Jeg skal i alle fall skrive testamente. Og ikke er det pengene heller. Det går jo en rettmessig, biologisk far der ute et sted. Dette har vært en Kafka-prosess, sier Maya.
Strasbourg
Advokat Christian Venge Tollefsen har på vegne av de tre søsknene sendt saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.
– Vi mener den norske lovteksten er i strid med konvensjonens bestemmelser om respekt for privatliv og familieliv. Og det blir en helt urimelig konsekvens av lovgivningen i saker der man vet at det ikke er noe slektskap. Hvis vi får medhold i Strasbourg, betyr det at barneloven er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Da må staten betale en erstatning tilsvarende det de tre arvingene er dømt til å betale, sier Tollefsen.
